Depresjon og den Latente Filmglede

Som Aragorn bruker å si, Too long har jeg lekt med tanken om å blogge om film, og jeg kjenner nå endelig at tiden er inne. Min store svakhet er at jeg stinker i norsk, og har delvis udiagnostisert dysleksi. Struktur? Forget about it. Veldig mye av det jeg skriver må jeg hele tiden dobbelsjekke på google om det er riktig, og da bruker jeg veldig mye tid, og samtidig er jeg utålmodig. Så er det bokmål vs nynorsk. Jeg skriver bokmål inntil videre. 

Så det er også litt av målet med å blogge: bli bedre til å skrive. Men det viktigste er at jeg må få ut filmtankene mine. Så på forhånd takk for den som gidder å lese denne lille bloggen.

Over til noe mer seriøst før jeg slipper løs filmnerder; depresjon.

I januar kollapset mitt liv etter en lang periode med meningsløshet, stressende jobb, depresjon, dere vet den følelsen, man våkner og der er ingen verdens ting som motiverer deg til å stå opp. At man kan sove i tusen år. At om lynet slår ned i meg og dreper meg momentant, ja så går det heilt fint. Mange mange kjenner på denne følelsen.

Så startet jeg med medisin for første gang i mitt liv. Jeg har vært motstander mot piller i hele mitt voksne liv, men jeg hadde ingen annen valg. Dette, og at en psykolog sa til meg: «du må gjøre noe du liker.» Jeg sa jeg liker film og musikk, da sa hun: «selv om du ikke får en følelse av det, at det ikke gir deg noe, gjør det uansett.» 

Så det har jeg gjort siden. Film-lidenskapen har ligget latent i meg, som om den var i et CryoChamber og som Ripley har våknet etter lang tid. Dette sammen med medisin har sendt meg i riktig retning. Jeg er ikke frisk, men jeg tenker ikke lenger at det er greit å bare dø av en naturkatastrofe.

Alle sine erfaringer er individuelle, og alle har sin måte å takle det på. Man må bare finne en nøkkel, og snakke med noen. Før eller senere vil ting bli bedre. Forhåpentligvis for alle.

Jeg tar en pille om morgenen for depresjon, og en pille om kvelden for uro, som funker som sovemedisin, men uten hangover. Så jeg er mildt sagt litt små-ned-dopet, og jeg må le litt av noen innlegg jeg skriver på Twitter. Aldri i verden hadde jeg sluppet meg så løs uten medisin.

Det positive om min depresjon, er at jeg har funnet ut en ting, og det skriver jeg med blod og store bokstaver:

JEG SKAL DEDIKERE MEG SELV TIL FILM RESTEN AV LIVET.

For film har gitt meg så mye, og nå vil jeg gi litt tilbake.