Filmpraten

Alle former for filmprat er bra. Da jeg før hengte på Video Vest i min oppvekst på åtti og nittitallet, ble det brukt like mye tid på å diskutere film som tiden det tok å finne en film. Jeg kunne snakke med fremmede, venner, eller de som jobbet der. Det som var typisk for vanlige folk, var at de hadde som regel en skuespiller i tankene når de skulle velge en film. Eddie Murphy f.eks. og da kunne the Golden Child være den beste filmen de noen gang hadde sett. Og det var helt greit, for ALT handler om interessen og praten om film.

Mine filmvenner og jeg, kunne svelge og fordøye alt. Vi leide så og si alle filmene på sjappa. Om det var Thunder 3, Cannon filmer, Sergio Leone, Spielberg, eller seriøse dramaer av Sidney Lumet. 

Å se alt, dårlige filmer eller helt ok filmer gjør noe med smaken, det er sikkert. Man skal drikke mye dårlig vin før man setter pris på god vin. Nå til dags har jeg merket med meg selv og andre, at vi unngår dårlige eller ok filmer. Vi sikter hele tiden på de fantastiske filmene. Er det alderen? Er det at vi har for liten tid på kloden? Jeg har trent meg opp igjen til å se hva som helst, og jeg har merket at det har gitt meg mer filmglede. Alle filmer har noe positivt i seg, selv de dårlige. Når vi da endelig ser en fantastisk film, blir den så mye mye bedre fordi det kommer gull i alt sølvet eller gråsteinen. 

Film er den syvende kunstform, og jeg tror vi har knapt sett hva denne kunstformen er i stand til å gi menneskeheten. Vi har mye bra i vente. Og i mellomtiden må vi som elsker film, kose oss med praten og diskusjonene.